Hei,
Da har jeg mønstret av Juno i Panama City og rukket å ta meg en tur til Rio de Janeiro hvor jeg i går fikk servert et bacalaostykke så stort at jeg måtte gi halvparten til en fyr på gaten som så litt sulten ut.
Ferden gjennom panama-kanalen gikk ganske greit på tross av advisors. Hver båt må ha med en såkalte advisor, og deres hjelp kan diskuteres. Vi ble bundet sammen tre seilbåter, før vi entret slusene. Med tre skippere, tre advisors så ble det mye kaos og skriking om hvordan tauene skulle bindes. At det skal være nødvendig å stresse slik for å hive på et par tau fatter jeg ikke. Da vi deretter skulle ha de samme 6 til å bli enige om hvordan 3 båter skal kjøre inn i slusene ble det ikke noe bedre. Forover!, Bakover!
Babord!! Styrbord!! Med den slalomløypa vi kjørte så tror jeg at jeg vet hvor uttrykket fulle sjømenn kommer fra. Panamakanalen!
Panamakanalen er 3 sluser opp, deretter 25 nautiske mil på en innsjø og så 3 sluser ned. I grunn ikke så vanskelig.
Før den tid var vi hos indianerne i San Blas, eller Kuna Yala som det heter på indianerspråk. Der har de nok idylliske øyer. Vi traff ganske tidlig en indianer med navn Aureliano som vi fikk god kontakt med. Han var superdykker og hadde et arr med 28 sting i foten som gjorde det vanskelig å gå. Angivelig etter at han hadde skutt en Barracuda med harpun, hvorpå Barracudaen hadde bitt han i foten; Da Baraacudaen skulle til å bite ham i magen, kom heldigvis en hai og spiste barracudaen. Deretter nikket Aureliano og haien farvel til hverandre.....So I been told!
Hver dag blir man tilbudt å kjøpe hummer/kreps, men vi tok med oss Aureliano som lærte oss noen kunster med Hawaii-slynge. Imponerende fridykking egenskaper hos denne 57-år gamle fyren.
Hvis nordmenn er født med ski på beina så er Kunaene født i en kano. Ikke nok med det. Når de doer, så får de også med seg en liten kano i graven som de kan reise til de gode åndene med.
Forøvrig så vil man ved gravene finne to solide stolper i hver kortside. Der har de festet hengekøyen som de blir gravlagt i.
Deretter legger de stokker over åpningen og jord på toppen. Og for å beskytte mot de onde åndene, så må det hver dag tennes på bål og i krukker slik at røyken driver de onde åndene vekk.
Vi hadde med oss Aureliano ut til en øy et stykke fra land og overnattet i båten. Før vi dro hadde han sagt til familien at han skulle være med oss til Norge, hvorpå det ble litt oppstyr i familien... Da jeg var i land for å hente ham, spurte de om han virkelig skulle være med oss. Dessverre (?) så avslørte jeg spøken. Ellers så synes de unge at det er veldig morsomt å bli tatt bilde av, mens de etter som de vokser opp lærer seg å si til hver turist som fotograferer de: " One dollar!!" Kvinnene er kledd i sine karakteristiske mola-klær, og de liker ikke å være fotoobjekter uten å få betalt.
Forøvrig så er det en del "byer" som begynner å bli mer moderne, med andre klær, og fremskritt som rustet bølgeblikk i stedet for stråtak.
I 1925 gjorde indianerne opprør mot latinerne og slaktet de ned fordi de undertrykte indianerne. USA bidro til en fredsavtale og siden den gang har de hatt selvstyre i sin region. Vi var på et sted som heter Playo Chicon hvor de feiret revolusjonen fra 1925 i en hel uke.
I begynnelsen av uken ble alle (indianerne og oss) arrestert for tåpelige lovbrudd, hvoretter de på lørdag skulle gjøre opprør og drepe latinerne; Da hadde vi allerede dratt, men vi ble tidligere i uken fengslet, fikk "ringe" til den norske ambassaden, og ble deretter løslatt mot kausjon.
Alt i alt, San Blas er et område hvor man kunne ha tilbrakt månedsvis med dykking og bading. Er nok den mest eksotiske delen av Karibien med mange rev å dykke på. I tillegg er sjøkartene ikke spesielt presise, så her navigerer man ikke på natt, og man stoler ikke på GPS. For eventuelt interesserte så har Eric Bauhaus laget en Panamaguide for seilbåter.
Gleder meg til å komme hjem litt etter påske, og kanskje få kjenne litt på snoen før den forsvinner! Takk for alle tilbakemeldinger!
Bilder:
http://picasaweb.google.com/geirir
Geir
torsdag 11. mars 2010
mandag 8. februar 2010
Reisebrev fra Mellom-Amerika del 4
"Jeg har naa forlovet meg med en colombiansk modell paa 25 aar.
Familien hennes driver med eksport av et hvitt pulver til USA, og de
er veldig flinke med pistoler."
Mor, Mor!!! Vaakne, du droemmer!!
Hun er bare 18..!
Ja, ja.
Rolige slaraffendager i Cartagena, og lite aa berette. Vi reiser
videre til San Blas oeyene i Panama paa Soendag. Det gleder vi oss
stort til. Der bor det indianere og kulturen er godt bevart, da de har
selvstyre i regionen, i fellesskap eier omraadene og giftemaal med
hvitinger er forbudt. Alle kokosnoett-traerne har en eier, selv paa
ubebodde oeyer, og naade den som proever aa stjele de. 365 oeyer av
postkort-sorten. Blir vel noen dager med bading tenker jeg...
Ad sprettrumper, saa er forskningen avsluttet.
3 konklusjoner:
1. Sandstrender er absolutt en fordel for aa utvikle sprettrumpe. Jo
loesere sand, jo bedre. En ting er at man faktisk bruker
rumpemuskulaturen naar man gaar (Vrikke-paa-rumpa-musklene), og ikke
bare loefter foettene. For aa stabilisere dette maa man selvsagt ha
ganske ok magemuskulatur. I tillegg er det viktig at man gaar med
trykket ganske langt frem paa foten, det vil si med trykket nesten
helt fremme paa taerne. Samtidig maa man ha et friskt fraspark. Hvis
man i motsatt fall gaar paa stranden med trykket paa haelen, saa faar
man aldri et skikkelig fraspark og utvikler i stedet en gelérumpe.
2. Utstrakt trening paa latinske danser medfoerer at man utvikler
ekstra kuleledd og muskulatur i hofteregion. Dette kan bidra positivt,
men det finnes ogsaa eksempler paa at dette ikke er en tilstrekkelig
faktor.
3. What you see is not always what you get. I og med at plastisk
kirurgi er saa utbredt og billig her nede, saa er det vanlig med
implantat ogsaa paa baksiden. Dette medfoerer utfordringer for aa
identifisere en reell sprettrumpe for et utrent oeye. Man maa da se
etter faktorer som mangler i forhold til normale sprettrumper.
Viktigste faktor; en sprettrumpe uten spenstig gange er fake. Dette er
i praksis en utbygging av bakenden, og kalles rett og slett en
tut-raev!
Da dette oppdraget har tatt mer av min oppmerksomhet enn jeg hadde
regnet med, saa maa jeg dessverre si nei til lignende oppdrag som jeg
nylig har faatt tilsendt.
Beklagelsesvis saa har det ogsaa medfoert at jeg ikke har faatt trent
saa mye som jeg hadde oensket og muskulaturen er nok derfor litt
slapp, spesielt magemuskulaturen. For aa loese sistnevnte problem,
gjennomfoerte jeg derfor i gaar en plastisk operasjon...og har naa
fatt en six-pack implantert. Steike bra!!
Image is everything!
Geir Inge er flink å laste opp bilder på Picasa nettalbum sjekk de ut her: http://picasaweb.google.com/geirir
Familien hennes driver med eksport av et hvitt pulver til USA, og de
er veldig flinke med pistoler."
Mor, Mor!!! Vaakne, du droemmer!!
Hun er bare 18..!
Ja, ja.
Rolige slaraffendager i Cartagena, og lite aa berette. Vi reiser
videre til San Blas oeyene i Panama paa Soendag. Det gleder vi oss
stort til. Der bor det indianere og kulturen er godt bevart, da de har
selvstyre i regionen, i fellesskap eier omraadene og giftemaal med
hvitinger er forbudt. Alle kokosnoett-traerne har en eier, selv paa
ubebodde oeyer, og naade den som proever aa stjele de. 365 oeyer av
postkort-sorten. Blir vel noen dager med bading tenker jeg...
Ad sprettrumper, saa er forskningen avsluttet.
3 konklusjoner:
1. Sandstrender er absolutt en fordel for aa utvikle sprettrumpe. Jo
loesere sand, jo bedre. En ting er at man faktisk bruker
rumpemuskulaturen naar man gaar (Vrikke-paa-rumpa-musklene), og ikke
bare loefter foettene. For aa stabilisere dette maa man selvsagt ha
ganske ok magemuskulatur. I tillegg er det viktig at man gaar med
trykket ganske langt frem paa foten, det vil si med trykket nesten
helt fremme paa taerne. Samtidig maa man ha et friskt fraspark. Hvis
man i motsatt fall gaar paa stranden med trykket paa haelen, saa faar
man aldri et skikkelig fraspark og utvikler i stedet en gelérumpe.
2. Utstrakt trening paa latinske danser medfoerer at man utvikler
ekstra kuleledd og muskulatur i hofteregion. Dette kan bidra positivt,
men det finnes ogsaa eksempler paa at dette ikke er en tilstrekkelig
faktor.
3. What you see is not always what you get. I og med at plastisk
kirurgi er saa utbredt og billig her nede, saa er det vanlig med
implantat ogsaa paa baksiden. Dette medfoerer utfordringer for aa
identifisere en reell sprettrumpe for et utrent oeye. Man maa da se
etter faktorer som mangler i forhold til normale sprettrumper.
Viktigste faktor; en sprettrumpe uten spenstig gange er fake. Dette er
i praksis en utbygging av bakenden, og kalles rett og slett en
tut-raev!
Da dette oppdraget har tatt mer av min oppmerksomhet enn jeg hadde
regnet med, saa maa jeg dessverre si nei til lignende oppdrag som jeg
nylig har faatt tilsendt.
Beklagelsesvis saa har det ogsaa medfoert at jeg ikke har faatt trent
saa mye som jeg hadde oensket og muskulaturen er nok derfor litt
slapp, spesielt magemuskulaturen. For aa loese sistnevnte problem,
gjennomfoerte jeg derfor i gaar en plastisk operasjon...og har naa
fatt en six-pack implantert. Steike bra!!
Image is everything!
Geir Inge er flink å laste opp bilder på Picasa nettalbum sjekk de ut her: http://picasaweb.google.com/geirir
torsdag 14. januar 2010
Reisebrev fra Mellom-Amerika del 3
Geir Inge er kun noen gode steinkast fra jordskjelvkatastrofen på Haiti. Kommer derfor med en rask oppdatering på status.
Hei,
En liten jordskjelv oppdatering. Alt vel, er paa Jamaica paa et sted som heter Black River paa soer-vest siden. Et sted hvor det kommer busslaster med turister for aa kjoere opp elven i baat for aa se paa krokodiller. Vi som er nesten som innfoedte aa regne, og har vaar stampub ved elven faar selvsagt vaere med gratis. Begynner aa bli litt lei av disse turistene naa...
I gaar var vi oppe i elven og kjoerte inn i ett smalt omraade der mangrovetraerne stod tett ved. Nesten som aa kjoere tunnel. Da stoppet baatfoereren baaten, og ba oss og turisten om aa vaere stille og sette pris paa den magiske naturen. Mens vi satt der i lydstille helt fremerst i baaten, saa fyrte Kenneth foerst av sin karakteristiske tunge-smell-lyd, deretter kjoerte jeg et par imitasjoner av andekvakking. Da hoerte vi bak i baaten ' Where is it?', ' What is it?'. Til slutt var det noen som svarte...' I think it is the guy in the front..." Ha! Amatoerturister!
Etterpaa spiste vi mat og plutselig startet et moskitohelvete. Vi ba derfor rasta-George kjoere oss paa en plass der vi kunne ta en pils og hvor det ikke var moskito. Han kjoerte av sted og etter ca 20 minutter var vi ute paa landsbygda. Dit vi egentlig skulle var stengt, sa vi endte opp i det man kan kalle en Brustad-bu XXXSMALL. Plass til de fre karene som spilte domino, pluss fire blekansikter i baren + kona i baren + og datteren springende rundt. Datteren paa 5 aar utfordret oss i domino, og vant 6 runder og to uavgjort. Hmmm...Kan hun ha jukset???
Da vi skulle dra igjen saa startet selvsagt ikke bilen, og det ble noen timer og oel foer vi kom oss hjem igjen. Oensker foroverig at jeg er fem aar igjen og synes at alt er morsomt....
Faktisk en tileldighet at vi er her. Skulle egentlig til Montego Bay paa nordsiden av oeyen, men da vi ankom for noen dager siden saa blaaste det katter og boelgene var for store til at vi ville gaa inn der med paalandsvind. Endte derfor opp i Black River paa soersiden.
Brukte 5 dager fra HAvanna, og litt leie av hverandre ble vi faktisk, og sure paa hvemsomhelst som var paa vakt og ikke klarte aa holde baaten i vater slik at det gikk an aa sove.
Nyttaarsaften traff vi faktisk paa noen canadiere i marinaen i Havanna, og det endte opp at vi ble invitert til aa feire jul hos noen amerikanere som jobbet i det som tilsvarer en ambassade. USA har ikke offisielt ambassade paa Cuba. Vi spiste helstekt gris og menget oss med de finere herrer og fruer fra flere lands ambassader. Deretter tilbake til marinaen der det var 400 ladaer parkert og tidenens stoerste nytarsfest.
I morgen drar vi til savannah-la-mar eller negril, og saa starte vel en 4-5 dagers tur ned til Cartagena.
Hasta la vista.
Geir
Hei,
En liten jordskjelv oppdatering. Alt vel, er paa Jamaica paa et sted som heter Black River paa soer-vest siden. Et sted hvor det kommer busslaster med turister for aa kjoere opp elven i baat for aa se paa krokodiller. Vi som er nesten som innfoedte aa regne, og har vaar stampub ved elven faar selvsagt vaere med gratis. Begynner aa bli litt lei av disse turistene naa...
I gaar var vi oppe i elven og kjoerte inn i ett smalt omraade der mangrovetraerne stod tett ved. Nesten som aa kjoere tunnel. Da stoppet baatfoereren baaten, og ba oss og turisten om aa vaere stille og sette pris paa den magiske naturen. Mens vi satt der i lydstille helt fremerst i baaten, saa fyrte Kenneth foerst av sin karakteristiske tunge-smell-lyd, deretter kjoerte jeg et par imitasjoner av andekvakking. Da hoerte vi bak i baaten ' Where is it?', ' What is it?'. Til slutt var det noen som svarte...' I think it is the guy in the front..." Ha! Amatoerturister!
Etterpaa spiste vi mat og plutselig startet et moskitohelvete. Vi ba derfor rasta-George kjoere oss paa en plass der vi kunne ta en pils og hvor det ikke var moskito. Han kjoerte av sted og etter ca 20 minutter var vi ute paa landsbygda. Dit vi egentlig skulle var stengt, sa vi endte opp i det man kan kalle en Brustad-bu XXXSMALL. Plass til de fre karene som spilte domino, pluss fire blekansikter i baren + kona i baren + og datteren springende rundt. Datteren paa 5 aar utfordret oss i domino, og vant 6 runder og to uavgjort. Hmmm...Kan hun ha jukset???
Da vi skulle dra igjen saa startet selvsagt ikke bilen, og det ble noen timer og oel foer vi kom oss hjem igjen. Oensker foroverig at jeg er fem aar igjen og synes at alt er morsomt....
Faktisk en tileldighet at vi er her. Skulle egentlig til Montego Bay paa nordsiden av oeyen, men da vi ankom for noen dager siden saa blaaste det katter og boelgene var for store til at vi ville gaa inn der med paalandsvind. Endte derfor opp i Black River paa soersiden.
Brukte 5 dager fra HAvanna, og litt leie av hverandre ble vi faktisk, og sure paa hvemsomhelst som var paa vakt og ikke klarte aa holde baaten i vater slik at det gikk an aa sove.
Nyttaarsaften traff vi faktisk paa noen canadiere i marinaen i Havanna, og det endte opp at vi ble invitert til aa feire jul hos noen amerikanere som jobbet i det som tilsvarer en ambassade. USA har ikke offisielt ambassade paa Cuba. Vi spiste helstekt gris og menget oss med de finere herrer og fruer fra flere lands ambassader. Deretter tilbake til marinaen der det var 400 ladaer parkert og tidenens stoerste nytarsfest.
I morgen drar vi til savannah-la-mar eller negril, og saa starte vel en 4-5 dagers tur ned til Cartagena.
Hasta la vista.
Geir
Reisebrev fra Mellom-Amerika del 2
Vår langveisfarende kommer stadig med fyldige reisebrev fra Mellom Amerika, nå er Geir Inge kommet til Cuba. Kos dere med de fantastiske fortellingene.
Heisann,
Vi ankom aldri Roatan i Honduras, men seilte i stedet nordover mot Belize. For vi seiler jo aldri i motvind! Belize har et kjempestort rev og tusenvis av smaa oyer og gode dykkemuligheter. Vi overnatttet utaskjers ei natt, og videre utenfor Belize city som ikke var noe aa skryte av. Satte deretter kursen norover mot Mexico og etter slik 48 timer saa var det i ferd med aa bli morkt og vi skulle finne en havn.
Valget stod mellom Isla cozumel eller fastlandet. Vi valgte en havn som paa kartet saa grei ut. Etterhvert fant vi ut at GPS ikke fungerte spesielt bra her...
Vi hadde i draftet kun en roed boeye og en groenn i denne havna. I realiteten sa var det dobbelt opp. Vi hadde en kuling i ryggen og det var nesten morkt. Vi stolte paa GPS-en og nearmet oss land, mens bolgene bygde seg hoyere. Akkurat i det vi passerte mellom boyene og fortsatte inn i en lang smal kanal fant vi ut at kartet stemte jo ikke med terrenget i det hele tatt...Hvor er vi, hvor grunt er det her, hvordan skal vi snu baaten her? Vi kan jo ikke bakke ut igjen. I det vi fortsatte innover saa fant ropte jeg paa spansk til noen gartnere som holdt paa ved et hus. Vi ble ikke klokere. I folge GPS saa var vi naa allerede langt inn paa det meksikanske fastland. Jeg og Kenneth sto forut, Remi bak rattet, mens Kjelle sto bak i baaten og oppdaget plutselig at en Barrracuda har bitt paa en av fiskestengene som var ute...Proevde aa faa den inn, men den forsvant.
Lengre inn i kanalen, saa var det eneste reelle alternativ aa proeve en sidekanal til hoeyre.Vi var naa litt i le av en del hus og vegetasjon og vi oppdaget at det laa enkelte mellomstore yatcher innover, men det virket ikke som det var noen stoerre plass aa snu paa. Vi fant da ut at kanalen var omtrent brei nok til at vi kunne vende i den. Heldigvis hadde vi baupropell, og med tau og fendere og springing frem og tilbake saa klarte vi aa komme i rundt, og lettere rystet saa ga vi full gass for a komme oss ut av kanalen igjen, gjennom bolgene og ut paa det aapne hav. Paa vei ut saa oppdaget vi etterhvert at det var de andre boyene som var de riktige. Uansett saa hadde vi saapass bad vibrations fra dette stedet at vi fortsatt norover mot Isla Mujeres utenfor Cancun. Leardommen faar vaere at draftet og terrenget maa samsvare. GPS et hjelpemiddel..
Isla Mujeres er en smal liten oey som ligger utenfor Cancun. Egentlig ingenting spennende annet en at etter den sterke vinden saa maaket de sand omtrent paa samme dato som dere begynte aa maake snoe....Litt mallorca-feeling. Forsavidt en del backpackere innom, og mye dagsturister i katamaraner fra Cancun. 100$ pr natt i marinaen var altfor mye!
Vi brukte 48 timer fra ISla Mujeres til Havanna og Marina Hemingway.
Ankomst ca klokken 15.00 og klart for immigrasjonskontroll etc. Foerst kom en dame med munnbind og lurte paa om vi hadde svineinfluensa, deretter to fra landbruksdepartementet og lurte paa om vi noe farlig mat, deretter noen karer som ville ha paa land noen noedrakketter og bluss, samt eventuelle vaapen. Vi sa at vi ikke hadde vaapen. Deretter raste de paa med nye folk, groenne uniformer, blaa, graa...2 narkotikahunder, to dykkere som sjekket baaten under, deretter det ene teamet etter det andre som gjennomsokte baaten totalt, aapnet/skrudde opp alle mulige luker, og selvsagt saa fant de da Kenneths luftpistol som kanskje kan drepe en flue paa ti meters avstand...OHHHH, dere sa dere ikke hadde vaapen..Meget alvorlig!! Ble beslagt slik at vi ikke raner noen her paa Cuba. Kenneth ble da selvsagt den mest mistenkelige her, og hans lugar ble gjennomsoekt 5 ganger, og det aapnet ogsa opp julegaven hans. Jo Nesboe, ferdig utlest til Julaften.
Totalt var det 25 mennesker om bor i baaten, og i tillegg 5 stk som sto paa kaia og paa kontor. Welcome to Cuba!
Naa var nok vi spesielt uheldige som maatte bruke 7-8 timer paa denne seansen. Normalt tar det et par timer.
Marinaen er veldig bra. 27 $ per natt, og ekstremt vakthold.
Har leid et hus med svoemmebasseng tidligere, med assistanse fra en kelner som ogsaa var kokk med god sjoemat. Blue Marlin er veldig godt, og hummerhaler smaker ogsaa godt. Har gaatt i hemingways fotspor!
Merkelig land. Alle har jobb, problemet er bare at de har ca 150 i maaneden utbetalt pluss mat for et par dager. Naar et par sko koster en maanedsloenn sa maa man bli oppfinnsom for a overleve. Ganske saa korrupt, og alt til salgs. Vi hjelper paa med a kjope sigarer som en eller annen har stjaalet fra jobben sin.
En som jobber i marinaen brukte 4-5 aar paa a bygge et hus. Alt av murstin, sement osv kjoept som tyvegods. Og huset bygd ulovlig. Naar huset er ferdig saa er det en eller annen inspektoer som oppdager at huset er bygd ulovlig. Loesningen er da aa betale en bot, og saa er huset lovlig bygd. Kjop og salg av hus og boliger er en historie for seg selv. Mye regler og mye rart i dette landet.
Vi har ogsaa drukket noen litre med Cuba Libre, og sovet en del paa dagene....
Kom hjem fra en by som heter Cienfuegos i gaar. Perlen i soer som den kalles. Veldig avslappende og fin by, og fin for lokale utflukter.
Motorvei med 3 felt i hver retning. Ytters hestevognene, syklistene og de gaaende, i midten de som kjorer passe fort, og i fartsfeltet de som kjorer 110+ samt de som staar og selger loek.
Havanna...fantastisk mye gammel storhet og hus som kunne ha veart enda flottere hvis de hadde veart vedlikeholdt. Veldig mye trivelige folk.
Feirer nyttaar i Havana i dag, og etter to dager med resititusjon saa reiser vi til Jamaica den 2. januar sannsynligvis. Det blir vel en 4-5 dager paa sjoen.
Hasta la proxima!
Geir Inge Rødseth
Heisann,
Vi ankom aldri Roatan i Honduras, men seilte i stedet nordover mot Belize. For vi seiler jo aldri i motvind! Belize har et kjempestort rev og tusenvis av smaa oyer og gode dykkemuligheter. Vi overnatttet utaskjers ei natt, og videre utenfor Belize city som ikke var noe aa skryte av. Satte deretter kursen norover mot Mexico og etter slik 48 timer saa var det i ferd med aa bli morkt og vi skulle finne en havn.
Valget stod mellom Isla cozumel eller fastlandet. Vi valgte en havn som paa kartet saa grei ut. Etterhvert fant vi ut at GPS ikke fungerte spesielt bra her...
Vi hadde i draftet kun en roed boeye og en groenn i denne havna. I realiteten sa var det dobbelt opp. Vi hadde en kuling i ryggen og det var nesten morkt. Vi stolte paa GPS-en og nearmet oss land, mens bolgene bygde seg hoyere. Akkurat i det vi passerte mellom boyene og fortsatte inn i en lang smal kanal fant vi ut at kartet stemte jo ikke med terrenget i det hele tatt...Hvor er vi, hvor grunt er det her, hvordan skal vi snu baaten her? Vi kan jo ikke bakke ut igjen. I det vi fortsatte innover saa fant ropte jeg paa spansk til noen gartnere som holdt paa ved et hus. Vi ble ikke klokere. I folge GPS saa var vi naa allerede langt inn paa det meksikanske fastland. Jeg og Kenneth sto forut, Remi bak rattet, mens Kjelle sto bak i baaten og oppdaget plutselig at en Barrracuda har bitt paa en av fiskestengene som var ute...Proevde aa faa den inn, men den forsvant.
Lengre inn i kanalen, saa var det eneste reelle alternativ aa proeve en sidekanal til hoeyre.Vi var naa litt i le av en del hus og vegetasjon og vi oppdaget at det laa enkelte mellomstore yatcher innover, men det virket ikke som det var noen stoerre plass aa snu paa. Vi fant da ut at kanalen var omtrent brei nok til at vi kunne vende i den. Heldigvis hadde vi baupropell, og med tau og fendere og springing frem og tilbake saa klarte vi aa komme i rundt, og lettere rystet saa ga vi full gass for a komme oss ut av kanalen igjen, gjennom bolgene og ut paa det aapne hav. Paa vei ut saa oppdaget vi etterhvert at det var de andre boyene som var de riktige. Uansett saa hadde vi saapass bad vibrations fra dette stedet at vi fortsatt norover mot Isla Mujeres utenfor Cancun. Leardommen faar vaere at draftet og terrenget maa samsvare. GPS et hjelpemiddel..
Isla Mujeres er en smal liten oey som ligger utenfor Cancun. Egentlig ingenting spennende annet en at etter den sterke vinden saa maaket de sand omtrent paa samme dato som dere begynte aa maake snoe....Litt mallorca-feeling. Forsavidt en del backpackere innom, og mye dagsturister i katamaraner fra Cancun. 100$ pr natt i marinaen var altfor mye!
Vi brukte 48 timer fra ISla Mujeres til Havanna og Marina Hemingway.
Ankomst ca klokken 15.00 og klart for immigrasjonskontroll etc. Foerst kom en dame med munnbind og lurte paa om vi hadde svineinfluensa, deretter to fra landbruksdepartementet og lurte paa om vi noe farlig mat, deretter noen karer som ville ha paa land noen noedrakketter og bluss, samt eventuelle vaapen. Vi sa at vi ikke hadde vaapen. Deretter raste de paa med nye folk, groenne uniformer, blaa, graa...2 narkotikahunder, to dykkere som sjekket baaten under, deretter det ene teamet etter det andre som gjennomsokte baaten totalt, aapnet/skrudde opp alle mulige luker, og selvsagt saa fant de da Kenneths luftpistol som kanskje kan drepe en flue paa ti meters avstand...OHHHH, dere sa dere ikke hadde vaapen..Meget alvorlig!! Ble beslagt slik at vi ikke raner noen her paa Cuba. Kenneth ble da selvsagt den mest mistenkelige her, og hans lugar ble gjennomsoekt 5 ganger, og det aapnet ogsa opp julegaven hans. Jo Nesboe, ferdig utlest til Julaften.
Totalt var det 25 mennesker om bor i baaten, og i tillegg 5 stk som sto paa kaia og paa kontor. Welcome to Cuba!
Naa var nok vi spesielt uheldige som maatte bruke 7-8 timer paa denne seansen. Normalt tar det et par timer.
Marinaen er veldig bra. 27 $ per natt, og ekstremt vakthold.
Har leid et hus med svoemmebasseng tidligere, med assistanse fra en kelner som ogsaa var kokk med god sjoemat. Blue Marlin er veldig godt, og hummerhaler smaker ogsaa godt. Har gaatt i hemingways fotspor!
Merkelig land. Alle har jobb, problemet er bare at de har ca 150 i maaneden utbetalt pluss mat for et par dager. Naar et par sko koster en maanedsloenn sa maa man bli oppfinnsom for a overleve. Ganske saa korrupt, og alt til salgs. Vi hjelper paa med a kjope sigarer som en eller annen har stjaalet fra jobben sin.
En som jobber i marinaen brukte 4-5 aar paa a bygge et hus. Alt av murstin, sement osv kjoept som tyvegods. Og huset bygd ulovlig. Naar huset er ferdig saa er det en eller annen inspektoer som oppdager at huset er bygd ulovlig. Loesningen er da aa betale en bot, og saa er huset lovlig bygd. Kjop og salg av hus og boliger er en historie for seg selv. Mye regler og mye rart i dette landet.
Vi har ogsaa drukket noen litre med Cuba Libre, og sovet en del paa dagene....
Kom hjem fra en by som heter Cienfuegos i gaar. Perlen i soer som den kalles. Veldig avslappende og fin by, og fin for lokale utflukter.
Motorvei med 3 felt i hver retning. Ytters hestevognene, syklistene og de gaaende, i midten de som kjorer passe fort, og i fartsfeltet de som kjorer 110+ samt de som staar og selger loek.
Havanna...fantastisk mye gammel storhet og hus som kunne ha veart enda flottere hvis de hadde veart vedlikeholdt. Veldig mye trivelige folk.
Feirer nyttaar i Havana i dag, og etter to dager med resititusjon saa reiser vi til Jamaica den 2. januar sannsynligvis. Det blir vel en 4-5 dager paa sjoen.
Hasta la proxima!
Geir Inge Rødseth
fredag 4. desember 2009
Reisebrev fra Mellom-Amerika
Vårt trofaste mannskap Geir Inge Rødseth har gjort det eneste fornuftige, pakket bag`en og reist syd/vest. Rettere sagt Guatemala, Rio Dulce, og selvfølgelig, om bord i en seilbåt.
Heldigvis er vi ikke glemt, Geir Inge vil i all medlidenhet servere oss reisebrev utover vinteren.
Vi ønsker han alt vel på havet, og velkommen hjem til en ny vårserie i April.
Hei,
Nå har vi ligget i en båthavn i Rio Dulce i Guatemala en fjorten dager. Er ikke mange dagsverk man får gjort på en 14 dager selv med fire mann. Har fikset litt båt og stort sett tenkt på alt som kunne vært gjort....hvis det ikke hadde vært for alle disse folkene som bor her og som ikke har arbeidmoral. Problemet, dog noe hardt å innrømme, er at vår arbeidsmoral har sunket til et lavere nivå.
Rio Dulce
Forsåvidt et litt merkelig sted Rio Dulce. Her legges båtene i orkanopplag. Noen henter båtene etter et par måneder, andre skal reparere de før de drar videre (Hvilket kan ta mange år), og noen kommer aldri tilbake!!! Her ligger en del gamle forfalne båter!
Uansett så tror vi nå på avgang førstkommende fredag. I natt har vi vært på innsjøen her og testet motor med mere, og overnattet i den ganske så sentrale (NOT) byen El Estor. Lærdommen av det er at tekstmeldinger behøves ikke sendt fra Norge. Det var nemlig ikke i
Mellom-Amerika de fant opp mobildekningen. Ettersom jeg har vært i en sone uten dekning så har Trygves tekstmelding blitt sendt cirka 15 ganger og nå ramler det inn en ny hver halvtime. Heldigvis en veldig morsom melding..:-)
Rio Dulce
Vel, neste stopp Roatan utenfor Honduras. Grovplan er å komme til Panama-kanalen i midten av februar pluss/minus.
Forhåpentligvis mer å melde neste gang.
Hasta la proxima!
Geir Inge Rødseth
Heldigvis er vi ikke glemt, Geir Inge vil i all medlidenhet servere oss reisebrev utover vinteren.
Vi ønsker han alt vel på havet, og velkommen hjem til en ny vårserie i April.
Hei,
Nå har vi ligget i en båthavn i Rio Dulce i Guatemala en fjorten dager. Er ikke mange dagsverk man får gjort på en 14 dager selv med fire mann. Har fikset litt båt og stort sett tenkt på alt som kunne vært gjort....hvis det ikke hadde vært for alle disse folkene som bor her og som ikke har arbeidmoral. Problemet, dog noe hardt å innrømme, er at vår arbeidsmoral har sunket til et lavere nivå.
Rio DulceForsåvidt et litt merkelig sted Rio Dulce. Her legges båtene i orkanopplag. Noen henter båtene etter et par måneder, andre skal reparere de før de drar videre (Hvilket kan ta mange år), og noen kommer aldri tilbake!!! Her ligger en del gamle forfalne båter!
Uansett så tror vi nå på avgang førstkommende fredag. I natt har vi vært på innsjøen her og testet motor med mere, og overnattet i den ganske så sentrale (NOT) byen El Estor. Lærdommen av det er at tekstmeldinger behøves ikke sendt fra Norge. Det var nemlig ikke i
Mellom-Amerika de fant opp mobildekningen. Ettersom jeg har vært i en sone uten dekning så har Trygves tekstmelding blitt sendt cirka 15 ganger og nå ramler det inn en ny hver halvtime. Heldigvis en veldig morsom melding..:-)
Rio DulceVel, neste stopp Roatan utenfor Honduras. Grovplan er å komme til Panama-kanalen i midten av februar pluss/minus.
Forhåpentligvis mer å melde neste gang.
Hasta la proxima!
Geir Inge Rødseth
mandag 19. oktober 2009
Høststormen 2009
På mirakuløst vis greide jeg å forsove meg denne lørdagen, derfor har Geir Oshaug tatt komandoen på bloggen, og gir oss et kjempereferat fra Høststormen 2009.
Til tross for barneselskap og fullt hus, greide Kevin Thorhus å snike seg ut på verandaen å ta noen fine bilder.
Bra noen tar annsvar, når andre faller ifra...
Årets siste regatta med start fra Seilet kl 10:00. Avtalt oppmøte på H-brygga kl 08:00. Ca seks timer tidligere mottar Kapteinen en skriftlig forespørsel fra Fokkeslasken som ber om en times ekstra landlov. Dette er i seneste laget, men Kapteinen er i godlune og søknaden innvilges – skriftlig.
Gisela glir ut fra båsen sin kl 8:15. Ikke riktig alle har stått opp ennå, men det vises ingen nåde med akterutseilte. Påmelding og briefing på Løkta hvor Albert teller opp 13 våkne og påmeldte båter til sesongavslutningen. Fokkelasken mønstrer på og vi er nå kun en mann short. Vi har fortsatt et håp om at sistemann skal dukke opp, men når det ikke svares på telefoniske anrop svinner håpet og diverse teorier om hva som kan ha tilkommet mannen diskuteres. Det lakker og lir og dette skal holde hardt. Spesialtropper sendes ut for å gjøre en tilstandskontroll og våre bange anelser slår til; mannen er indisponert! Nettene i Molde er ikke som dagene og dette naturfenomenet har slått ut en av Giselas mest trofaste krigere.
Vi andre av Giselas menn – som tåler en støyt – retter ryggen på kapteinens kommando. Seil tres, skjøt knytes, negler bites, fallene faller, seilene hives og vi lener oss fremover. Gisela er atter flidd til strid.
Gisela
Løpet kommer opp og Kapteinen finner fram seilingsbestemmelsene og proklamerer at dages seilas går opp til Kua i Julsundet Sb og Meekflua Bb før målgang på Seilet. Alt dette skal skje før 6 timer er gått. Er det mulig? Vinden som velsignet oss tidligere i høst har blitt flau fordi den har løyet! Vi frykter at Allan får mer bensin på bålet og vil finne fram fjørpenna igjen. Leserne av diskusjonsforumet til MS vil nok en gang få oppleve en rytter som loser oss gjennom et velde av paragrafer, punkter og ledd som er sydd sammen for å ivareta fjordens riddere på beste måte.
Men like før start står lykken de kjekke bi og vestavinden helles innover fjorden. Det blir en nydelig krysslegg opp til Julneset med mange og krevende taktiske valg underveis. Enkelte valgte å tro på Julenissen og fra å være i kommando i seilasen endte de i stilla på Kringstad. Da alle teinene i området var kontrollert, slet Rasken seg ut av sumpa for senere i regattaen å ende opp som redningsmenn for skipbrudne Furia som stod high and dry på Kua. Det var visst det sydvestlige hornet som felte dem. På fellende sjø var dette sikkert en spennende opplevelse og lørdagsettermiddagen kunne blitt nokså traurig, hadde det ikke vært for Rasken! Rasken, som har krystallkule om bord, forutså denne situasjonen allerede en halvtime etter start og brukte dagen på å seile seg ned i feltet, slik at de var i posisjon til å bistå Furia. Sent på høsten er ofte slappkista slapp og tom, og bergingslønn er den eneste berginga for å komme seg gjennom en lang og mørk vinter mot sol og sommer neste sesong.
Med Lars og Geir på genoan, Svein på stora og Kapteinen som kaptein, ble Gisela seilt stadig lenger opp i feltet etter en heller ordinær start. Uno og Jolly gikk syd i fjorden mens Thomas med nybåten og Rasken gikk nordover. Hva gjør en så? Vi kjører en safe en midt i banen. Syd for oss var vi sikre på at Uno og Jolly hadde overstått Julneset med et par kvartmil. Vi hadde perfekt kurs vestover med roret pekende 10 grader syd for selve neset. Kan vi havne i Julneset-stilla på vestavind? Nei, det var ikke tema om bord, helt til vi stod til knes i denne djevelens hull syd øst for Julneset. Vi måtte bare svelge tapet nå, før det ble for ille, og kurse Gisleas aristokratiske nese 90° vekk fra ”merket”! Vi seilte sørover inn i sterkere vind og med gråten i halsen, forbannelsen på tunga og fortvilelsen i øynene så vi Uno og Jyplingen komme slørende (på kryssen!), så alt for fort. Vel – det var lenge til målgang og vi blåste opp brystkassa, trakk den asymmetriske blodige kniven og skar oppover Julsundet. Etter dem kara!
Like før Kua var igjen rett blitt rett og vi passerte Uno med et glis om munnen. Skipperen sneiet kuryggen med minste margin og vi lette opp alternativene sydover gjennom Julsundet. Foran oss lå Thomas med Mum/Farr’en og vi vurderte om vi kunne ta dem båt mot båt, eller om vi skulle ta et annet veivalg for om mulig ta dem på bedre vindforhold. Lars som bor i Julsundet hadde ingen tro på å gå inn mot fastlandssida. - Der blåser det nesten aldri! Beslutningen ble tatt og skipperen styrte Gisela langs de glitrende krusningene sydover langs midten av sundet. Uno som ble ydmyket før Kua, ”måtte” gjøre noe annet og seilet med stø kurs mot vindstilla øst i sundet. For andre gang i dag skjønte vi ikke helt hva de drev med - foruten at de er risk-takere av første klasse!
Nedigjennom sundet så vi stilla komme fossende mot oss. - Vi må vel bare stå an av! Hele sundet var sperret av ei brei, blank stille uten et aldri så lite smutthull. Vi stålsatte oss og prøvde ulike duker, kluter, krengninger og retninger. Dere kjenner dere sikkert igjen. Disse forbannede stillebeltene som suger enhver gnist ut av en seilers kropp. Fortvilelsen får næring og oppgittheten siger på etter hvert som ingen ting funker. Vakeren i toppen er den eneste som har det moro. Den kjører karusell mens ser ned på oss og flirer rått. Vi klarer uansett å liste oss forbi Jyplingen og Thomas, men det er ikke mye drag i duken.
Så skjer det noe. - Se på Uno! – Uno? De er vel avskrevet for lenge siden? Neida. Meteorologene der om bord har funnet Guds gave til seilere i stilla. Vind! De har heist spinnaker og akselererer nedover Julsundet på østsida. Der skal det jo ikke blåse i dag? Det virker som det ikke er mulig å slå de kara der. Protester på LYS-tall, protester på banen og alskens andre forbannelser preller av som vann på gåsa. De heter Numero Uno og ser ut til å bli det i dag også. Vel, vel vi får bare konsentrere oss om vårt og gratulere de med seieren som til slutt ble stor som en fjord er lang.
Numero Uno
Om bord hos oss har karusellen i mastetoppen stilnet og en sydvestlig bris fyller BH-en til både oss og Andrea 200 meter bak oss. Andrea er en frodig dame og vi hører på nachspielet at det var strømpebåndet som kilte seg i Bhen. Gisela letter også på sløret og Helges lille røde går til værs, faller, fylles, og fires. Dette blir for spisst. Genoa opp og vi får òg bli med på leken. Nå må vi prøve å ta igjen karene som for i østerled. Vi stryker torpedobatteriet på Hollingen og Julneset likeså. Det kan ikke være stille sydøst for Julneset når det blåser sydvest? Nei, heldigvis slapp vi å gjøre samme feilen to ganger på samme dag. Vi seiler rett mot merket på Meeken og synes vi tar innpå Uno langt der framme. På kanal 6 spraker stemmen til Albert og han har bestemt at årets Høststorm skal avsluttes på Meekflua i år. Like greit! Thomas ypper til strid, trekker det lengste strået og går i mål foran oss. Det skal bli moro å følge den båten neste år. Vi blir tredje båt i mål, men det kommer noen båter veldig fort der bak. - Er det ikke Lurie som har rundet Julneset allerede? Jo visst er det det! Nei, det gikk ikke veien i for Gisela i dag. Vi endte på en av de hederlige 4. plassene som vi har for vane.
Kampen om sølvet mellom MFK og Stabæk ble tatt på sofaen hjemme. Knuste drømmer og vonde rygger får hvile før premieutdelinga på skybaren kl 20:00. Der ble det etter hvert nokså lystig og jaggu dukket ikke mørkets fyrste opp også. Helge fikk et drammeglass for 4 plassen og premieskapet hjemme må nok utvides før neste sesong. For da …!
Gisela
Gisela
Numero Uno
For Team Gisela
Geir Oshaug med fyllepenn, og Kevin Thorhus med kamera.
Til tross for barneselskap og fullt hus, greide Kevin Thorhus å snike seg ut på verandaen å ta noen fine bilder.
Bra noen tar annsvar, når andre faller ifra...
Årets siste regatta med start fra Seilet kl 10:00. Avtalt oppmøte på H-brygga kl 08:00. Ca seks timer tidligere mottar Kapteinen en skriftlig forespørsel fra Fokkeslasken som ber om en times ekstra landlov. Dette er i seneste laget, men Kapteinen er i godlune og søknaden innvilges – skriftlig.
Gisela glir ut fra båsen sin kl 8:15. Ikke riktig alle har stått opp ennå, men det vises ingen nåde med akterutseilte. Påmelding og briefing på Løkta hvor Albert teller opp 13 våkne og påmeldte båter til sesongavslutningen. Fokkelasken mønstrer på og vi er nå kun en mann short. Vi har fortsatt et håp om at sistemann skal dukke opp, men når det ikke svares på telefoniske anrop svinner håpet og diverse teorier om hva som kan ha tilkommet mannen diskuteres. Det lakker og lir og dette skal holde hardt. Spesialtropper sendes ut for å gjøre en tilstandskontroll og våre bange anelser slår til; mannen er indisponert! Nettene i Molde er ikke som dagene og dette naturfenomenet har slått ut en av Giselas mest trofaste krigere.
Vi andre av Giselas menn – som tåler en støyt – retter ryggen på kapteinens kommando. Seil tres, skjøt knytes, negler bites, fallene faller, seilene hives og vi lener oss fremover. Gisela er atter flidd til strid.
GiselaLøpet kommer opp og Kapteinen finner fram seilingsbestemmelsene og proklamerer at dages seilas går opp til Kua i Julsundet Sb og Meekflua Bb før målgang på Seilet. Alt dette skal skje før 6 timer er gått. Er det mulig? Vinden som velsignet oss tidligere i høst har blitt flau fordi den har løyet! Vi frykter at Allan får mer bensin på bålet og vil finne fram fjørpenna igjen. Leserne av diskusjonsforumet til MS vil nok en gang få oppleve en rytter som loser oss gjennom et velde av paragrafer, punkter og ledd som er sydd sammen for å ivareta fjordens riddere på beste måte.
Men like før start står lykken de kjekke bi og vestavinden helles innover fjorden. Det blir en nydelig krysslegg opp til Julneset med mange og krevende taktiske valg underveis. Enkelte valgte å tro på Julenissen og fra å være i kommando i seilasen endte de i stilla på Kringstad. Da alle teinene i området var kontrollert, slet Rasken seg ut av sumpa for senere i regattaen å ende opp som redningsmenn for skipbrudne Furia som stod high and dry på Kua. Det var visst det sydvestlige hornet som felte dem. På fellende sjø var dette sikkert en spennende opplevelse og lørdagsettermiddagen kunne blitt nokså traurig, hadde det ikke vært for Rasken! Rasken, som har krystallkule om bord, forutså denne situasjonen allerede en halvtime etter start og brukte dagen på å seile seg ned i feltet, slik at de var i posisjon til å bistå Furia. Sent på høsten er ofte slappkista slapp og tom, og bergingslønn er den eneste berginga for å komme seg gjennom en lang og mørk vinter mot sol og sommer neste sesong.
Med Lars og Geir på genoan, Svein på stora og Kapteinen som kaptein, ble Gisela seilt stadig lenger opp i feltet etter en heller ordinær start. Uno og Jolly gikk syd i fjorden mens Thomas med nybåten og Rasken gikk nordover. Hva gjør en så? Vi kjører en safe en midt i banen. Syd for oss var vi sikre på at Uno og Jolly hadde overstått Julneset med et par kvartmil. Vi hadde perfekt kurs vestover med roret pekende 10 grader syd for selve neset. Kan vi havne i Julneset-stilla på vestavind? Nei, det var ikke tema om bord, helt til vi stod til knes i denne djevelens hull syd øst for Julneset. Vi måtte bare svelge tapet nå, før det ble for ille, og kurse Gisleas aristokratiske nese 90° vekk fra ”merket”! Vi seilte sørover inn i sterkere vind og med gråten i halsen, forbannelsen på tunga og fortvilelsen i øynene så vi Uno og Jyplingen komme slørende (på kryssen!), så alt for fort. Vel – det var lenge til målgang og vi blåste opp brystkassa, trakk den asymmetriske blodige kniven og skar oppover Julsundet. Etter dem kara!
Like før Kua var igjen rett blitt rett og vi passerte Uno med et glis om munnen. Skipperen sneiet kuryggen med minste margin og vi lette opp alternativene sydover gjennom Julsundet. Foran oss lå Thomas med Mum/Farr’en og vi vurderte om vi kunne ta dem båt mot båt, eller om vi skulle ta et annet veivalg for om mulig ta dem på bedre vindforhold. Lars som bor i Julsundet hadde ingen tro på å gå inn mot fastlandssida. - Der blåser det nesten aldri! Beslutningen ble tatt og skipperen styrte Gisela langs de glitrende krusningene sydover langs midten av sundet. Uno som ble ydmyket før Kua, ”måtte” gjøre noe annet og seilet med stø kurs mot vindstilla øst i sundet. For andre gang i dag skjønte vi ikke helt hva de drev med - foruten at de er risk-takere av første klasse!
Nedigjennom sundet så vi stilla komme fossende mot oss. - Vi må vel bare stå an av! Hele sundet var sperret av ei brei, blank stille uten et aldri så lite smutthull. Vi stålsatte oss og prøvde ulike duker, kluter, krengninger og retninger. Dere kjenner dere sikkert igjen. Disse forbannede stillebeltene som suger enhver gnist ut av en seilers kropp. Fortvilelsen får næring og oppgittheten siger på etter hvert som ingen ting funker. Vakeren i toppen er den eneste som har det moro. Den kjører karusell mens ser ned på oss og flirer rått. Vi klarer uansett å liste oss forbi Jyplingen og Thomas, men det er ikke mye drag i duken.
Så skjer det noe. - Se på Uno! – Uno? De er vel avskrevet for lenge siden? Neida. Meteorologene der om bord har funnet Guds gave til seilere i stilla. Vind! De har heist spinnaker og akselererer nedover Julsundet på østsida. Der skal det jo ikke blåse i dag? Det virker som det ikke er mulig å slå de kara der. Protester på LYS-tall, protester på banen og alskens andre forbannelser preller av som vann på gåsa. De heter Numero Uno og ser ut til å bli det i dag også. Vel, vel vi får bare konsentrere oss om vårt og gratulere de med seieren som til slutt ble stor som en fjord er lang.
Numero UnoOm bord hos oss har karusellen i mastetoppen stilnet og en sydvestlig bris fyller BH-en til både oss og Andrea 200 meter bak oss. Andrea er en frodig dame og vi hører på nachspielet at det var strømpebåndet som kilte seg i Bhen. Gisela letter også på sløret og Helges lille røde går til værs, faller, fylles, og fires. Dette blir for spisst. Genoa opp og vi får òg bli med på leken. Nå må vi prøve å ta igjen karene som for i østerled. Vi stryker torpedobatteriet på Hollingen og Julneset likeså. Det kan ikke være stille sydøst for Julneset når det blåser sydvest? Nei, heldigvis slapp vi å gjøre samme feilen to ganger på samme dag. Vi seiler rett mot merket på Meeken og synes vi tar innpå Uno langt der framme. På kanal 6 spraker stemmen til Albert og han har bestemt at årets Høststorm skal avsluttes på Meekflua i år. Like greit! Thomas ypper til strid, trekker det lengste strået og går i mål foran oss. Det skal bli moro å følge den båten neste år. Vi blir tredje båt i mål, men det kommer noen båter veldig fort der bak. - Er det ikke Lurie som har rundet Julneset allerede? Jo visst er det det! Nei, det gikk ikke veien i for Gisela i dag. Vi endte på en av de hederlige 4. plassene som vi har for vane.
Kampen om sølvet mellom MFK og Stabæk ble tatt på sofaen hjemme. Knuste drømmer og vonde rygger får hvile før premieutdelinga på skybaren kl 20:00. Der ble det etter hvert nokså lystig og jaggu dukket ikke mørkets fyrste opp også. Helge fikk et drammeglass for 4 plassen og premieskapet hjemme må nok utvides før neste sesong. For da …!
Gisela
Gisela
Numero UnoFor Team Gisela
Geir Oshaug med fyllepenn, og Kevin Thorhus med kamera.
lørdag 10. oktober 2009
Onsdagsregatta Høst 10 av10
Ja vel, er vi med for å delta, eller for å vinne? Vinne selvfølgelig! Har vi duk til det, er vi her for å gi bank til alle sammen, en real omgang, ubeskjedent! Who`s next??
10`ende og siste i høstserien, now or never,
Gisela skjærer oppover startlinja, babord halser, alle i veien, noen som ER i veien? Nei! Trokler oss igjennom feltet, starten går, en skarp venstre og vi er på styrbord, kurs mot toppmerke.
Løp 3 + 2 gav en perfekt kryss-start med prefekt runding av første toppmerke. Spinnakeren inn mot andre runding, holdt nesten til tredje. Nesten, med perfekt kurs mot tredje og siste merke dreide vinden mot vest, og vi måtte falle av. Ja, alle hadde troa, og viljen var på topp, plutselig måtte vi ta ned silketrusa.
En sylskarp slør, og egentlig perfekt kryss begge veier, avsluttet årets onsdagsragatta, høst.
På tide å oppsummere, nå begynner det å bli ekkelt, men greit.
2. plass på vårserien og 3. på høst, sammenlagt blir det 1.
Etter 20 regattaer er ingen i nærheten av oss, Gisela vinner overlegent
Ingen ting kommer gratis. Helge har investert i både genaker, forseil og storseil. Mannskapet har gitt alt, familien har lidd, senebetennelse på flere, ingen er med for å delta.
Morro har det hvert, 20 regattaer +++ og atter ++ 1. sammenlagt på onsdagene er kjempestort
10`ende og siste i høstserien, now or never,
Gisela skjærer oppover startlinja, babord halser, alle i veien, noen som ER i veien? Nei! Trokler oss igjennom feltet, starten går, en skarp venstre og vi er på styrbord, kurs mot toppmerke.
Løp 3 + 2 gav en perfekt kryss-start med prefekt runding av første toppmerke. Spinnakeren inn mot andre runding, holdt nesten til tredje. Nesten, med perfekt kurs mot tredje og siste merke dreide vinden mot vest, og vi måtte falle av. Ja, alle hadde troa, og viljen var på topp, plutselig måtte vi ta ned silketrusa.
En sylskarp slør, og egentlig perfekt kryss begge veier, avsluttet årets onsdagsragatta, høst.
På tide å oppsummere, nå begynner det å bli ekkelt, men greit.
2. plass på vårserien og 3. på høst, sammenlagt blir det 1.
Etter 20 regattaer er ingen i nærheten av oss, Gisela vinner overlegent
Ingen ting kommer gratis. Helge har investert i både genaker, forseil og storseil. Mannskapet har gitt alt, familien har lidd, senebetennelse på flere, ingen er med for å delta.
Morro har det hvert, 20 regattaer +++ og atter ++ 1. sammenlagt på onsdagene er kjempestort
Abonner på:
Innlegg (Atom)
