Til tross for barneselskap og fullt hus, greide Kevin Thorhus å snike seg ut på verandaen å ta noen fine bilder.
Bra noen tar annsvar, når andre faller ifra...
Årets siste regatta med start fra Seilet kl 10:00. Avtalt oppmøte på H-brygga kl 08:00. Ca seks timer tidligere mottar Kapteinen en skriftlig forespørsel fra Fokkeslasken som ber om en times ekstra landlov. Dette er i seneste laget, men Kapteinen er i godlune og søknaden innvilges – skriftlig.
Gisela glir ut fra båsen sin kl 8:15. Ikke riktig alle har stått opp ennå, men det vises ingen nåde med akterutseilte. Påmelding og briefing på Løkta hvor Albert teller opp 13 våkne og påmeldte båter til sesongavslutningen. Fokkelasken mønstrer på og vi er nå kun en mann short. Vi har fortsatt et håp om at sistemann skal dukke opp, men når det ikke svares på telefoniske anrop svinner håpet og diverse teorier om hva som kan ha tilkommet mannen diskuteres. Det lakker og lir og dette skal holde hardt. Spesialtropper sendes ut for å gjøre en tilstandskontroll og våre bange anelser slår til; mannen er indisponert! Nettene i Molde er ikke som dagene og dette naturfenomenet har slått ut en av Giselas mest trofaste krigere.
Vi andre av Giselas menn – som tåler en støyt – retter ryggen på kapteinens kommando. Seil tres, skjøt knytes, negler bites, fallene faller, seilene hives og vi lener oss fremover. Gisela er atter flidd til strid.
GiselaLøpet kommer opp og Kapteinen finner fram seilingsbestemmelsene og proklamerer at dages seilas går opp til Kua i Julsundet Sb og Meekflua Bb før målgang på Seilet. Alt dette skal skje før 6 timer er gått. Er det mulig? Vinden som velsignet oss tidligere i høst har blitt flau fordi den har løyet! Vi frykter at Allan får mer bensin på bålet og vil finne fram fjørpenna igjen. Leserne av diskusjonsforumet til MS vil nok en gang få oppleve en rytter som loser oss gjennom et velde av paragrafer, punkter og ledd som er sydd sammen for å ivareta fjordens riddere på beste måte.
Men like før start står lykken de kjekke bi og vestavinden helles innover fjorden. Det blir en nydelig krysslegg opp til Julneset med mange og krevende taktiske valg underveis. Enkelte valgte å tro på Julenissen og fra å være i kommando i seilasen endte de i stilla på Kringstad. Da alle teinene i området var kontrollert, slet Rasken seg ut av sumpa for senere i regattaen å ende opp som redningsmenn for skipbrudne Furia som stod high and dry på Kua. Det var visst det sydvestlige hornet som felte dem. På fellende sjø var dette sikkert en spennende opplevelse og lørdagsettermiddagen kunne blitt nokså traurig, hadde det ikke vært for Rasken! Rasken, som har krystallkule om bord, forutså denne situasjonen allerede en halvtime etter start og brukte dagen på å seile seg ned i feltet, slik at de var i posisjon til å bistå Furia. Sent på høsten er ofte slappkista slapp og tom, og bergingslønn er den eneste berginga for å komme seg gjennom en lang og mørk vinter mot sol og sommer neste sesong.
Med Lars og Geir på genoan, Svein på stora og Kapteinen som kaptein, ble Gisela seilt stadig lenger opp i feltet etter en heller ordinær start. Uno og Jolly gikk syd i fjorden mens Thomas med nybåten og Rasken gikk nordover. Hva gjør en så? Vi kjører en safe en midt i banen. Syd for oss var vi sikre på at Uno og Jolly hadde overstått Julneset med et par kvartmil. Vi hadde perfekt kurs vestover med roret pekende 10 grader syd for selve neset. Kan vi havne i Julneset-stilla på vestavind? Nei, det var ikke tema om bord, helt til vi stod til knes i denne djevelens hull syd øst for Julneset. Vi måtte bare svelge tapet nå, før det ble for ille, og kurse Gisleas aristokratiske nese 90° vekk fra ”merket”! Vi seilte sørover inn i sterkere vind og med gråten i halsen, forbannelsen på tunga og fortvilelsen i øynene så vi Uno og Jyplingen komme slørende (på kryssen!), så alt for fort. Vel – det var lenge til målgang og vi blåste opp brystkassa, trakk den asymmetriske blodige kniven og skar oppover Julsundet. Etter dem kara!
Like før Kua var igjen rett blitt rett og vi passerte Uno med et glis om munnen. Skipperen sneiet kuryggen med minste margin og vi lette opp alternativene sydover gjennom Julsundet. Foran oss lå Thomas med Mum/Farr’en og vi vurderte om vi kunne ta dem båt mot båt, eller om vi skulle ta et annet veivalg for om mulig ta dem på bedre vindforhold. Lars som bor i Julsundet hadde ingen tro på å gå inn mot fastlandssida. - Der blåser det nesten aldri! Beslutningen ble tatt og skipperen styrte Gisela langs de glitrende krusningene sydover langs midten av sundet. Uno som ble ydmyket før Kua, ”måtte” gjøre noe annet og seilet med stø kurs mot vindstilla øst i sundet. For andre gang i dag skjønte vi ikke helt hva de drev med - foruten at de er risk-takere av første klasse!
Nedigjennom sundet så vi stilla komme fossende mot oss. - Vi må vel bare stå an av! Hele sundet var sperret av ei brei, blank stille uten et aldri så lite smutthull. Vi stålsatte oss og prøvde ulike duker, kluter, krengninger og retninger. Dere kjenner dere sikkert igjen. Disse forbannede stillebeltene som suger enhver gnist ut av en seilers kropp. Fortvilelsen får næring og oppgittheten siger på etter hvert som ingen ting funker. Vakeren i toppen er den eneste som har det moro. Den kjører karusell mens ser ned på oss og flirer rått. Vi klarer uansett å liste oss forbi Jyplingen og Thomas, men det er ikke mye drag i duken.
Så skjer det noe. - Se på Uno! – Uno? De er vel avskrevet for lenge siden? Neida. Meteorologene der om bord har funnet Guds gave til seilere i stilla. Vind! De har heist spinnaker og akselererer nedover Julsundet på østsida. Der skal det jo ikke blåse i dag? Det virker som det ikke er mulig å slå de kara der. Protester på LYS-tall, protester på banen og alskens andre forbannelser preller av som vann på gåsa. De heter Numero Uno og ser ut til å bli det i dag også. Vel, vel vi får bare konsentrere oss om vårt og gratulere de med seieren som til slutt ble stor som en fjord er lang.
Numero UnoOm bord hos oss har karusellen i mastetoppen stilnet og en sydvestlig bris fyller BH-en til både oss og Andrea 200 meter bak oss. Andrea er en frodig dame og vi hører på nachspielet at det var strømpebåndet som kilte seg i Bhen. Gisela letter også på sløret og Helges lille røde går til værs, faller, fylles, og fires. Dette blir for spisst. Genoa opp og vi får òg bli med på leken. Nå må vi prøve å ta igjen karene som for i østerled. Vi stryker torpedobatteriet på Hollingen og Julneset likeså. Det kan ikke være stille sydøst for Julneset når det blåser sydvest? Nei, heldigvis slapp vi å gjøre samme feilen to ganger på samme dag. Vi seiler rett mot merket på Meeken og synes vi tar innpå Uno langt der framme. På kanal 6 spraker stemmen til Albert og han har bestemt at årets Høststorm skal avsluttes på Meekflua i år. Like greit! Thomas ypper til strid, trekker det lengste strået og går i mål foran oss. Det skal bli moro å følge den båten neste år. Vi blir tredje båt i mål, men det kommer noen båter veldig fort der bak. - Er det ikke Lurie som har rundet Julneset allerede? Jo visst er det det! Nei, det gikk ikke veien i for Gisela i dag. Vi endte på en av de hederlige 4. plassene som vi har for vane.
Kampen om sølvet mellom MFK og Stabæk ble tatt på sofaen hjemme. Knuste drømmer og vonde rygger får hvile før premieutdelinga på skybaren kl 20:00. Der ble det etter hvert nokså lystig og jaggu dukket ikke mørkets fyrste opp også. Helge fikk et drammeglass for 4 plassen og premieskapet hjemme må nok utvides før neste sesong. For da …!
Gisela
Gisela
Numero UnoFor Team Gisela
Geir Oshaug med fyllepenn, og Kevin Thorhus med kamera.
